«Vamp innfrir delvis»
Vamp innfrir delvis forventningene på sitt niende studioalbum, mener vår anmelder.
Havet, høy himmel og vide horisonter er nært knyttet til Vamps musikalske univers sammen med en evigvarende musikalsk påvirkning fra Irland, den grønne øya i vest. Det har alltid luktet salt sjø av deres musikk, kanskje ikke så rart, vi snakker om et av vestlandets fineste band, og der er tilknytningen til det maritime en del av hverdagen.
Lett gjenkjennelig
Så er da også dette albumet spilt inn nær havet, i idylliske omgivelser på Færøyene. Når det er sagt, har Vamp skapt sitt helt eget uttrykk i en vellykket sammensmelting av folkemusikk, viser og rock. Slik sett er strengt tatt ingenting endret på deres niende studioalbum. De er mer enn lett gjenkjennelige.
Samtidig er de dyktige til å komme opp med sanger som fanger folket, denne gang er det tittelmelodien som skal gjøre susen. En sang som kan minne litt om Paul McCartneys landeplage «Mull of Kintyre».
Fire sangere
Selv om de musikalsk beveger seg trygt innenfor sitt eget musikalske univers har de prøvd å skape større variasjon ved å benytte fire sangere. Paul Hansens rolle som hovedsanger er redusert til tre spor, mens Øyvind og Odin Staveland tar seg av brorparten denne gang. Særlig Øyvinds sang gir melodiene en litt røffere tone.
Imidlertid er et av de fineste øyeblikkene når færøyske Eivør Palsdottir synger sin egen vuggesang «Elisabeth og Elinborg».
Visetradisjon
Vamp innfrir nok folks forventninger også denne gang, men noe av det fandenivoldske de er kjent for har måttet vike for et større fokus på et mer neddempet viseutrykk. Sånn sett passer Erik Bye sin «Ole vise» glimrende inn i helheten med sin hyllest til arbeiderne på Akers mek. i Oslo. Og når Odin Staveland avslutter det hele med «Åpen himmel», forøvrig en følsomt vakker vise om tankens frihet, sitter man allikevel igjen med en gryende følelse av stagnasjon. Selv bildebruken føles som gjenbruk.
Det er gått fire år siden deres siste plate St. Mandag, men var det denne kosen vi savnet mest ved Vamp? Svaret må bli både og, ganske enkelt fordi stemningene de skaper gir trygghet om at selv det vakre har sin misjon.
Der de bryter denne idyllen er i «Karusell», her er uroen en velkommen følgesvenn, mens «Sjel, men ingen skjorte» antyder noe av kraften bandet prøver å døyve ellers på albumet. Produsent Espen Lind har gitt dem et flott lydbilde, men latt Vamp være dem de er, og det er kanskje der det butter.
Man er kanskje blitt påvirket av de idylliske omgivelsene på innspillingsstedet og dermed søkt hyggen fremfor å utfordre hverandre sterkere. Alt virker ufarlig, veltilpasset og høres godt ut. «Ta meg med på heile ferden, og dans meg te broene står i brann», synger de i «Se meg» uten at noe tar fyr.
Nerven i sangene er ikke like spent som vi er vant til, derimot er Eivør Paldottirs koring til å få ståpels av. Liten fuggel har helt klart sine øyeblikk, de er bare ikke mange nok.