Vamp mot nye høyder
Vamp er et av de bandene som nesten er bedre live enn på plate. Ikke bare er musikken de lager svært publikumsvennlig, men deres opptreden og etter hvert så avanserte sceneshow, er med på å understreke det kraftige musikalske uttrykket.
Folk blir tydeligvis aldri lei av dem heller. Når de kommer til Fredrikstad er Blå Grotte som regel utsolgt lenge i forveien. De seks bandmedlemmene ser ut til å treffe et bredt publikum og virker heller aldri som at de blir lei av å fremføre sine låter, gamle som nye.
Og vi får akkurat det vi vil ha. «Vi skal synge mye nytt, men først skal vi gjennom en del gammel dritt» sier Øyvind Staveland og latteren ligger løst i salen. For det er ikke mye dritt ved de mest kjente hitlåtene vestlendingene har produsert opp gjennom årene. Både «Sitte og tenke» og «Ingeborg» fra albumet «13 humler» samt «Hallo-Adjø» fra albumet «Ei med alt» og ikke minst «Månemannen» fra album med samme navn, river tak i rockefoten til publikum og får en til å begynne å lure på hvorfor vi egentlig sitter på stoler på en konsert som denne.
Når hele bandet er i sving og Øivind Staveland, hans sønn Odin Staveland og Paul Hansen trøkker til på vokal samtidig, da er det lite mer å ønske seg her i verden rent musikkmessig. Når etter hvert færøyske Eivór Pálsdóttir kommer inn med både egne låter samt bistår på Vamp sine, tas konserten til nye høyder det er vanskelig å overgå. Hun har en stemmeprakt som kler Vamp meget godt og legger ikke skjul på at hun trives godt på scenen sammen med dem. På deres nye album «Liten Fuggel» er to av hennes låter oversatt til norsk og arrangert om av Staveland.
Hennes ur-musikk-uttrykk blandet med en aldri så liten new-age vibb, strekker det ellers så folke, vise og rockepregede Vamp mot nye horisonter. De deler en entusiasme for sin egen musikk, for hverandre og ikke minst for publikum. Mens Vidar Johnsen var en tydelig hovedvokalist har hans etterfølger Paul Hansen heller blitt en del av en gruppe, der alle spiller og synger litt, og deler på vokalbiten. Det bidrar til at musikken blir mer spennende og variert, og helt tydelig en sikker suksess.
Eneste minus ved denne konserten er at vokalen overdøves av ved flere anledninger. Det massive lydbildet til Vamp, med to dyktige trommeslagere: Birger Mistereggen og Odin Staveland, bassisten Carl Øyvind Apeland, gitaristen Torbjørn Økland og Stavelands hyppige veksling mellom fele, fløyte og trekkspill låter samstemt og overraskende klart og tydelig. Men tekstene får mindre plass fordi mikrofonen ikke bærer stemmene godt nok, kveles av det instrumentale og føyer seg inn i rekken som nok et instrument i stedet. Derav terningkast fem og ikke seks.