Stormfull vals fra storveis Vamp
Var det én sinnsstemning Vamp og Eivør Pálsdóttir ikke var innom på tirsdagens konsert?
I et mørkelystig lag fikk jeg en gang servert en Vamp-vits. Den er – i motsetning til Vamp – ikke veldig god, men la gå, her er den:
Hvor mange Vamp-musikere må til for å skifte en lyspære?
Du får tygge litt på den. Svaret kommer vi tilbake til om litt. Nå først er rapport fra onsdagens siste konsert i Sandnes kulturhus (Vamp er så etterspurte at de kjørte to konserter i Sandnes i går, og nå venter fire kvelder på rad i Stavangeren).
Vamp har vært bunnsolide nesten siden krigen. Bandets eventyrlige tiltrekningskraft handler ikke om late publikummere som går for sikre vinnere. Den handler om et band som fant sin nisje, utviklet den og jobbet hardt for å balansere på knivseggen som skiller fornyelse og konservering. Du vet nesten hva du får med Vamp.
Full pakke
For oss som var på vært Vamp-konsert nummer ørten i går kveld fikk vi se det for ørtende gang. Et bunnsolid band, balansert, variert, med kontroll på dynamikken og med avstikkere i løsere retning. Staveland & co øser på med dramatikk, de er ville og gale og mjuke og fine og dvelende og hu-hei-hvor-det-går-over-fjellet. Og det er bare det første kvarteret. De er fantefølge, strengemusikk for sjelers frelse, ramsalt skuteorkester, striglet poprockband, dramatiske stemningsmakere og muntre spellemenn. Og ennå er vi bare halvveis.
Dette er å slå inn vidåpne dører, men Vamp består av en gjeng knallgode musikere som tilpasser seg hverandre helt glimrende. Harmoniene, soloene, alt sitter. Det er ytterst få skjønnhetsfeil, og ingen av særlig betydning. De har også en katalog stappfull av godt stoff. Denne kvelden velger de mye nytt, noen få rariteter og sine obligatoriske. Om publikum elsker det? Du kan gjette.
«Nei» er feil svar.
Nydelig fra Færøyene
Vamp har nå flere vokalister enn før. Han Sjøl, Han Sjøls sønn, Paul Hansen og færøyske Eivør Pálsdóttir. På deres siste album var det et snev av savn etter en vokalistsjef, men på gårsdagens konsert var den følelsen helt borte. Det er kollektivet som imponerer, kyndig styrt av skipperen. Kveldens gåsehudøyeblikk kom da fem Vamp-menn koret Eivør Pálsdóttir i hennes «Elisabeth og Elinborg». Det er eeegentlig en sviske av en lengtende vuggesang, men du verden hvilken tåredrypper de manet denne sangen fram til. Den kunne fått tårer til å grine.
Pálsdóttir passer inn i Vamp som en kvikklønsj i en påskepakket langrennssekk. Hun går fra det vare forsiktige til det voldsomme, og hun gjør – som Vamp – skiftene med aller største selvfølgelighet, og helt naturlig. Staveland bringer grovkornet humanisme til bordet med «Skål», de feier gulvet med sine folkrockere og vi kan notere fortjent trampeklapp på begge (!) framføringene av nyklassikeren «Liten fuggel» og alle de gamle klassikerene.
Store følelser
Det er store følelser og store stemning i sving når Stavelands orkester heiser seil. Det er rolige sjøer, krusende vann, røff sjø, timetersbølger og full storm. Og da nærmer vi oss svaret på lyspærevitsen, som altså ikke er så veldig god.
For å skru inn lyspæren må du snakke med lydmannen. Musikerne har ikke tid, for de står og speider ut over havet.
Nåja, så lenge resultatet er som dette, så må de vel studere havet, så ordner vi lyspærene sjøl.