En våken drøm
Du kan se på det som et vorspiel til Parken, eller som nok et besøk av Norges beste band. Vamp = en feststund uansett.
I år er det faktisk 20 år siden bandet fra Haugesund slo oss i bakken med debutplata «God morgen, søster». Vi smilte og ble happy av «Hallo, adjø», og «Tir n’a Noir» gjorde vakre stunder enda vakrere.
Siden har bandet gledet oss med en rekke utgivelser, noen av bandmedlemmene er skiftet ut, men grunnstammen er der; med Øyvind Staveland som bandsjef og med de viktige Kolbjørn Falkeid-tekstene i bunnen.
Det er noe helt spesielt med Vamp. For det første er det den helt spesielle kombinasjonen av å være kritikeryndlinger og likevel akk så folkelig og elsket av publikum. Det er sjeldent å se at folk flest og musikk-forståsegpåerne er så enige. I tillegg er det den gjennomgående kvaliteten
på det som leveres. De har hentet femmere og seksere for så å si alle platene. De har klart å levere gang på gang. Det er ganske så unikt og en av hovedårsakene til at Vamp har fått et så trofast publikum over hele landet. For mens platesalget stuper i Norge og resten av verden, holder
Vamp stand og selger unna. For de har et voksent publikum som gjerne vil ha musikken deres, ikke bare nedlastet via strømmefunksjoner, men på cd.
Dette publikumet finnes også i Bodø. Det ser vi når Vamp skal ha konsert her i byen. Da må man være rask for å få seg billetter. Den første konserten i kulturhuset ble utsolgt lynkjapt. Og billettene til ekstrakonserten blir helt sikkert borte, hvis de ikke allerede er det. Og Parkenfestivalen er for
lengst utsolgt, sikkert ikke bare fordi Vamp skal åpne hele festivalen, men det er sannelig ingen ulempe for mange av oss.
Selv har jeg hatt sans for bandet helt siden debuten. Og siden midten av 90-tallet har jeg fått med meg de konsertene jeg har hatt mulighet til. De første gangene hørte jeg dem i Bodø kulturhus, og jeg husker at benkeraden gynget faretruende på fengende låter som «Ingeborg».
Akkurat da irriterte jeg meg over at jeg ikke kunne stå foran scenen med en halvliter i hånda og virkelig nyte musikken uten å sitte «låst» fast i en klappstol.
Da de senere skulle spille på Samfunnet var jeg derfor blant de første som løste billett. Men da fikk jeg oppleve ulempen med at sarte ballader ble spilt med et rølpete studentpublikum i flertall. Mange av dem ante ikke hvilket band som sto på scenen, og det ble hysjing, både fra vokalist Vidar Johnsen og fra oss publikummere som ville ha med oss musikken. Senere har jeg hatt mange fine opplevelser med bandet og har ennå til gode å oppleve en dårlig konsert.
Det blir det garantert ikke denne gangen heller.