Ville Vamp
Vamp er bandet som elskes av alle. Hvorfor var lett å høre i Rådhus-Teatret i går kveld.
Det var reneste folkevandringen gjennom Storgata og Teatergata til byens storstue før Vamp gikk på scenen i går.
Full sal, bare et og annet sete var ledig midt inne i folkemengden, og publikum var med fra låt én.
Alle i Vamp er frontfigurer på sin måte, ikke bare far og sønn Øyvind og Odin Stangeland. Derfor låter det inderlig, frekt, vakkert, rocka eller ettertenksomt, uansett hvem som tar i hvilket som helst instrument av de seks i Haugesundsbandet.
Folk nynnet, smilte, holdt takta med hodet vippende, og klappsalvene smalt etter hver låt. Vamp har sin særegne sound som har elementer fra både norsk og irsk folkemusikk, hardrock og klassisk, spansk gitar.
De synger gjerne om havet, om fugler, om gudsbildet og livet på godt og vondt. Som Øyvind Staveland sa før de sang Ingvar Hovlands «Skål»:
«Gro Harlem Brundtland sa ein gong at det e' typisk norsk å vere god. Det e' berre tull. Det e' typisk norsk å ha flaks. Me ha oljo, og me e heldige som bor i detta landet. Men ikkje adle e' med på festen».
For oss grenseboere var det gildt å høre Nils Ferlins «Så går jag över ängarna» i Vamps versjon. Oversettelsen fra värmlandsk til haugesundsk var slett ikke feil!
Fløyte, torader, det meste som kan spilles på, blir brukt, og flere av tekstene er blitt allemannseie.
Men du verden så mange herlige låter og tekster som vi hadde glemt var Vamp sine! Publikum tok varmt i mot dem alle, lenge før bandet kom så langt som til «Ti'r na Noir (Mari Maki), «Månemannen» eller «Liten fuggel».
Denne siste, store hit'en rakk vi ikke å høre før dead-line, men å tippe at det var allsang i salen, gir neppe store odds.