Et varmt møte med Vamp
DET VAR EN ENESTÅENDE oppsummering av 20 år som artister, Vamp gav den fullsatte salen på·Bakkenteigen tirsdag kveld, og at det er et massivt band med stor musikalsk bredde, ble det ikke levnet noe tvil om. Det ble et varmt møte mellom de sjarmerende Haugesunds guttene og publikum. Tidvis spontan applaus, tilløp til trampeklapp, begeistrede tilrop og en anelse jubel innimellom den velklingende musikken var tilbakemeldinger bandet tydeligvis satte pris på.
SIDEN VAMP HELT overraskende stakk av med Spellemannsprisen for sitt første album “God morgen søster” i 1993, har de sjarmert et helt land i senk med sin særegne og stemningsfulle musikk. Denne høsten feier de over store deler av landet for å feire sitt 20-års jubileum. Tirsdag var det altså Horten som sto for tur. Folk har etterlyst billetter på Facebook de siste dagene, og lykkelige var de som fikk med seg jubileumskonserten på Bakkenteigen denne tåkelagte novemberkvelden.
BANDETS ALLER FØRSTE vokalist, Jan Ingvar Toft, var også med for anledningen, og det ble et hjertelig gjensyn for mange. Tidligere har det populære Haugesundsbandet utgitt en samleplate med tittelen ”Ei me alt”, og i forbindelse med jubileet i år har de utgitt nok en samleplate; denne gang med tittelen ”To me alt”. Highlights fra karrieren så langt sto da også på repertoaret på Bakkenteigen. De åpnet med en forsiktig versjon av ”Det e derfor eg synge”, før de gikk over i “Under jorda”, der far og sønn Staveland utgjorde en velfungerende enhet. ”Godmorgen, søster” ble fremført med ærbødighet overfor teksten og tekstens far, som er Kolbein Falkeid, en av Vamps største inspirasjonskilder. ”Sommernatt ved fjorden” av Ketil Bjørnstad ble sunget av Odin Staveland, og det ble akkurat så tett og nært som vi hadde ønsket oss. Dette er en perle av en låt, og den blir desto mer personlig når den blir fremført på særegen og sjarmerende Haugesunds dialekt.
I TILLEGG TIL ODIN STAVELAND og Jan Ingvar Toft bestod besetningen på Bakkenteigen av Øyvind Staveland, Carl Ø. Apeland, Paul Hansen og Torstein Lofthus. Samspillet var upåklagelig og sjarmen iøyenfallende. Øyvind Staveland, bandets solide stamme og talsrør, var kort innpå med små anekdoter og introer til enkelte av låtene, og gav uttrykk for stor takknemlighet over den fullsatte salen og den begeistringen de ble møtt med. Forøvrig fremsto bandmedlemmene som relativt avbalanserte og jordnære, det gnistret imidlertid tidvis fra Øyvind Stavelands spill, enten det var på fløyte, trekkspill eller fiolin. Sønnen Odin fikk innimellom lov til å dominere scenen, og det ble gjort med glimt i øyet, noe tilløp til rampestreker og med en anelse rastløs energi. Jan Ingvar Toft var glimrende i sine tolkninger, selvom teksten til tider ble noe vanskelig å oppfatte. Paul Hansen var mesterlig i flere av sine vokale fremføringer, og berørte salen spesielt med sin versjon av “På bredden”.
DA KONSERTEN NÆRMET seg slutten kom de første tonene til ”Månemannen”, og det frembragte en spontan applaus lenge før ordene kom. Den stående applausen til slutt var helt på sin plass, dette var uten tvil en konsert man kan leve lenge på og vil sikkert bidra til at mange går hjem og børster støv av sine tidligste Vamp album. Vamp takket for seg med ”Tir n’a Noir” og ”Liten Fuggel”, sanger man absolutt ikke kan unnlate å skjenke publikum.
AVSLUTNINGSVIS BØR det også nevnes at bandet stilte med fullkommen lyd og et relativt spenstig lysdesign.
ANMELDT AV ANNE-JO KRISTIANSEN