Vamp: et rått og lekent hamskifte
Vamp er som et nyfødt band. Musikalsk dristigere og viltrere i formen, men også gjenkjennelig.
Vamp er folkets band. Et band som trekker fulle hus hvor enn de spiller. Plater selger de også mer av enn de fleste. Suksess burde være lett å bære, og Haugesundsbandet Vamp har opplevd mer av det enn de fleste. Og det hele toppet seg med albumet Lille fuggel (2012), og det etter innpå 24 år med oppturer. En gedigen salgssuksess med over 200 000 solgte plater. Merkevaren Vamp var blitt en musikalsk vinnerformel. Det var allikevel som om Øyvind Staveland og Vamp nådde et slags metningspunkt etter en slik velkommen anerkjennelse fra sitt publikum.
Nytt band
Så kom meldinger om at flere mangeårige bandmedlemmer hadde forlatt gruppen. Inn kommer bandets originale, den hjemvendte vokalisten Jan Ingvar Toft, gitarfenomenet Bjørn Berge og bassisten Kjetil Dalland i tillegg til far og sønn, Øyvind og Odin Staveland. Nye Vamp er en sterk enhet som sprenger seg ut av det trygge og velprøvde og utfordrer med virtuost mesterskap. Sammen trekker de veksler på hverandres spisskompetanse uten å miste Vamps sjel, eller skal vi si kjerne. Det musikalske spennet er viltrere samtidig som kontrastene i uttrykket varieres sterkere.
Snertent hamskifte
Albumtittelen er latin og betyr befolkning, og som folk flest er forskjellig, er Populas en fornøyelig forundringspakke av stemninger, viltre påfunn, sarte øyeblikk og lekne absurditeter. Bandet er ganske enkelt råere, dristigere og uhemmet teatralske enn vi kjenner dem. Samtidig er det tekstlige som vanlig vel ivaretatt; her ved Paal-Helge Haugen, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Helge Torvund. Vi blir kjent med en særdeles fargerik samling karakter, der hver representerer et eget musikalsk ståsted. Dristigheten har betalt seg. Vamp er som et nyfødt band, og her fremstår denne variasjonen som et av albumets sterkeste sider.
Med to vokalister, med hvert sitt distinkte særpreg kan bandet spenne ut et større lerret av følelser, og spille ut både sin teatralske sjarm, nedtonede inderlighet og alvor, melankoli og lekne spillopper. Samtidig har Stavelands fele fått en vitamininnsprøytning og formidabel motkraft å bryne seg på gjennom Berges vitale gitarkraft. Odin Staveland er både produsent med teft for nytenkning, tekstforfatter og musikalsk kryddermester i ett. Bjørn Berges inntog i Vamp kan i utgangspunktet høres rart ut, men lytt til samspillet i glansnummeret "Du" og bli overbevist om at han passer som hånd i hanske i denne settingen. Samspillet, den vokale duellen og den rå stemningen er vitalt gull.
Muntert alvor
Vamp leker med musikalske settinger og begivenheter, men under den tidvis muntre overflaten er det et dypt alvor som kommer tydelig frem i blant annet åpningssangen "Passasjerane". En viktig sang inspirert av dagens flyktningstrøm og hvor inntektene av sangen går direkte til Flyktninghjelpen. Vamp har staket ut en inspirert ny musikalsk vei uten at de har mistet av syne bandets identitet. Når albumet avsluttes med perlen "Bror" settes et finstemt punktum for et strålende nytt Vamp.