Tradisjonstro Vampegutter
Vamps musikalske tråd på dette albumet er gjenkjennelig, men de tør også leke seg litt.
«Populas» er Vamps tiende studioskive, en enestående prestasjon i seg selv, og en bragd de færreste norske band kan vise til. De er tunge grossister på Spellemannpriser, har hatt åtte album inne på VG-listas topp 3 (hvorav 6 førsteplasser) og er med massiv radiolisting et av de mest folkekjære og populære band i landet de siste 25 årene. Forgjengeren «Liten fuggel» (2012) solgte vanvittige 200.000 eksemplarer, tall som før kun var forbeholdt Åge Aleksandersen og Sissel Kyrkjebø. I en tid der «ingen» lenger kjøper musikk er tallet historisk og tungt oppsiktsvekkende. Klart det knyttes forventninger til slikt.
Ifølge presseskrivet er det et konseptalbum som «[...]er latin og betyr befolkning, bygd opp omkring skildringer av en samling særdeles fargerike karakterer». De lover i så måte hva de holder, der låtene alle er sentrert rundt forskjellige slags folk, hele spekteret fra barn til skrudde utskudd. Likevel holdes den musikalske tråden relativt godt i tøylene og innenfor et gjenkjennelig Vamp-univers, dog ikke uten å leke seg litt.
Flere erfarne medlemmer har trådt til siden, mens bandets originale vokalist Jan Toft er tilbake, samt at bluesmannen Bjørn Berge er hentet inn på diverse strenger, hovedsakelig akustisk. Likevel er låtene demokratisk fordelt mellom fire forskjellige vokalister, noe som i presseskrivet sammenlignes med intet mindre størrelser enn The Band og The Beatles. Jeg liker attituden, selv om det må være lov å knise litt.
Produksjonen er er ganske røff og – ikke spesielt overraskende – betydelig mindre polert enn den Espen Lind rattet ved forrige korsvei. Nå er det Odin Staveland selv som har satt seg i cockpiten, og det profitterer de også på, ikke minst på de mer eksperimentelle og ehh... modige låtene. En personlig favoritt er i så måte «Kaspar og den gamle», om en ung manns historie sett gjennom skeptiske øyne til en gæmlis, og som lett kunne vært et norsk bidrag til en hyllest av Tom Waits-skiva «Rain Dogs».
Jeg skal ikke påberope meg å ha nilyttet gjennom hele diskografien til Vamp, men det er vanskelig ikke å ha en respekt for det denne gjengen driver med. Det virker som de har oppnådd en status som er så urokkelig at de nå kan tillate seg å bryne fansen på små krumspring utenfor sin egen formel, og uten å miste verken musikalsk fotfeste eller kontakt med publikummet sitt. Hatten av osv.