Annerledes og likevel som før
Jan Ingvar Toft er tilbake. Det alene gir grunn til å ønske Vamps nye plate velkommen.
Ikke at Vidar Johnsen eller Paul Hansen var noen dårlige Vamp-vokalister. De sørget begge for at gruppen beholdt sin posisjon etter at Toft hoppet av for sju år siden. Samtidig stiller Toft i en egen klasse, som en av kongerikets beste sangere.
Etter to soloalbum er han tilbake i bedriften til Øyvind Staveland. Samtidig er veteranene Torbjørn Økland og Calle Apeland ute. Staveland har beholdt sin egen sønn Odin og hentet inn bluesgitarist Bjørn Berge. Ny bassist er Kjetil Dalland fra Tysnes.
Til tider minner Vamp mer om en personalkabal enn om et band, og passende nok er platen kalt «Populas», populasjon. Tanken er et konseptalbum der hver sang skildrer ulike personer, enten de er virkelige eller fantasifostre.
Denne røde tråden fliser seg raskt opp, ved at de åpner med «Passasjerane». Her handler det ikke om enkeltpersoner, men om en anonym gruppe mennesker om bord på lasteskipet «Blue Sky M». Ved nyttårstider ble båten med over 700 flyktninger fra Syria funnet utenfor kysten av Italia, noe som fikk Staveland til å skrive en sang.
Den synges så sårt og samtidig så vakkert som få andre enn Toft er i stand til.
Det går et skip mot land i natt
og ingen bønnar e te nytte
Eg ber alikavel for dei som e forlatt
Deretter er vi tilbake på konsept-sporet med «Kaspar og den gamle», en ung manns historie sett med en gammel manns øyne.
Låten er grei nok, men ikke så sprek som «Reimert i puss». Den gamle ungkaren skal på dans i Enebakk, med hvit dress, slips som moren har sydd fra fôret i en kiste og med sko sendt fra broren i Brasil. Man blir glad i denne karen i løpet av 3 minutter og 23 sekunder. Kompet er en blanding av Vreeswijk og Kaizers.
«Øyentrøst» er en vakker vise akkompagnert av piano og fele, en sang av den typen Vamp er eksperter på.
«Elmer» er albumets friskeste innslag, en sang om Øyvind Stavelands to år gamle barnebarn. Melodiøs og morsom nok til å forsvare en plass i Den store norske viseboka.
«Billy Blue og Sally Ann» er heller ikke noe hengehode. Koråpningen og den dype nynningen setter blues-Berge på Vamp-kartet.
Teksten handler om Billy som stjeler en bil og drar til Bergen. Han møter Sally fra Skjoldastranden, og paret gjør et innbrudd på vinmonopolet. Historien ender med at de sitter i buret, mens de venter på barnet som er på vei. Som i «Reimert i puss» er det ironi å spore, men også adskillig varme.
Tempoet roes ned med «Mimis morgen», med tekst av Paal-Helge Haugen. Skisse-aktige «Denna sommaren» ligner innholdet på Tofts soloplater.
Så slipper Odin Staveland til med to av sine sanger, «III sjølportrett» og «Evelyn». Jeg har ikke vært all verdens begeistret for ham verken som vokalist eller låtskriver, men han er i ferd med å finne sin form. Ikke minst når hans kutt balanseres mot sangene framført av Toft, fungerer det fint.
Odin gjør også en bra jobb som produsent. Han kunne lett druknet i Tofts retur og Berges ankomst, men han forsvarer sin plass i Vamp.
«Dine venninner» er 39 søte sekunder med Toft, før Berge setter sitt stempel på «Du». Albumet rundes av med saktegående og mørke «Bror», med tekst av Lars Saabye Christensen. Et fint punktum på en plate med både variasjon og minneverdige øyeblikk.
Vamp i 2015 er som det gamle, engelske utrykket: «Something old, something new, something borrowed, something blue».
Beste spor: «Passasjerane», «Øyentrøst», «Elmer», «Billy Blue og Sally Ann».
GEIR FLATØE