Rå rufse-Vamp i knallform
2015-versjonen av Vamp er røffere enn på lenge. Det kler de godt.
Ethvert band som har holdt det gående noen tiår og som har et knippe hits under jakken vet at det ikke er bare-bare å fornye seg selv. Det å gi publikum det man vet de vil ha samtidig som man gjerne vil servere noe man håper de vil få smaken på, er en balanseøvelse som kan være vrien å få taket på. Heldigvis består Vamp med glans. De er ikke redde for å vie en solid del av konserten til nye sanger, men de har også viljen og evnen til å fornye det gamle, uten at noe av essensen går tapt.
Røffere lydbilde
At sjefen Øyvind Staveland skiftet ut en vesentlig del av besetningen i fjor, har hatt en god del å si for at lydbildet har forandret seg til noe røffere og mer organisk enn det var før. Hovedårsakene til det heter Jan Ingvar Toft og Bjørn Berge. Gjenforeningen med førstnevnte har tilført bandet en herlig, upolert dimensjon. Toft er en hel teaterforestilling på to bein, han har en råhet i stemmen som forgjengerne manglet, og det ligger en uforutsigbar fandenivoldskhet over ham som fungerer som en etterlengtet kontrast til Odin Stavelands vakre pianoballader og sjefens koselige viser om barnebarn og småfugler.
Godt integrert bluesmann
Den andre faktoren som gjør forvandlingen så vellykket er på mange måter ganske uventet. Å dra inn Bjørn Berge i et band som dette, kunne slått begge veier. Han kunne ha inntatt en slags lydig session-gitarist-rolle, men de som har sett dette fyrverkeriet av en bluesmann alene på scenen, vil nok riste oppgitt på hodet bare av tanken. I motsatt fall kunne han framstått som en gjesteartist som var innom med sine egne sanger for å skape et avbrekk i resten av programmet. I dette tilfellet har man imidlertid styrt elegant klar av begge grøfter, og Berge er forbilledlig godt integrert i bandet. Han har tilført sin egen signatur til både nye og gamle sanger, men det likevel låter det umiskjennelig vampsk.
Imponerende
Det er ikke så lett å peke på den røde tråden i en konsert som denne, og kanskje er det ikke vits i å lete etter den heller. I den grad det er noen som vever det hele sammen, er det Øyvind Staveland, som gjennom sin varme tilstedeværelse og imponerende musikalske ferdigheter utgjør et fast holdepunkt på scenen. Han leder bandet stødig igjennom de stillferdige kosevisene og de dramatiske høydepunktene og lar Berge og Toft få slå seg løs i de rå, monotone lydplatåene.
Det er storslått uten å bli pompøst, vart uten å bli sentimentalt, vakkert uten å miste brodden og rått uten å knuse det sårbare. Det hele knyttes sammen på en så elegant måte at det blir forholdsvis lett å forstå hvorfor dette bandet kan fylle konsertsalene igjen og igjen uten at publikum går leie. 2015-Vamp er underholdende, spennende og aldri kjedelig.