Stol på Vamp - de kan sine saker
Et solid nytt album fra et band i stadig utvikling.
Haugesunds-bandet Vamp er et fenomen som aldri går ut på dato, kan det virke som, uansett hva som måtte skje.
Deres forførende kraft har holdt dem gående og gitt oss uforglemmelige historier, poetiske høydepunkter og musikk som er blitt folkeeie med et stadig skiftende og fascinerende persongalleri. Heldigvis er de fortsatt et band som presser egen suksessformel.
Utfordre og bevare egne røtter
Da Vamp kom med albumet Populas (2015) var det med en tilnærmet ny besetning. Som et nyfødt band, musikalsk dristigere og viltrere i formen, men også gjenkjennelig.
Nå har den nye besetningen fått satt seg etter en svært vellykket turné landet rundt. Det er en mer neddempet gruppe vi møter på det balladedrevne La la la. Deres ellevte studioalbum trenger litt lengre tid før den velkjente Vamp-magien materialiserer seg.
Det som først fremstår som mindre kraftfullt, skjuler en enorm energi som kombineres med en leken nyanserikdom. Og med ett forenes de ofte lekne og underfundige fortellingene med et smittende musikalsk smil.
Dette er den Vamp-platen jeg har brukt lengst tid på å fordøye. Det sier noe om bandets evne til å utfordre og utvikle sin musikalske plattform. Skepsis er gjort til skamme, og igjen har Øyvind Staveland vist oss en ny bit i puslespillet som utgjør sagaen om bandet.
Bandets vel fordelte styrke
Styrken her er vel fordelt, fra Bjørn Berges energiske gitartoner, senior Stavelands signatur i fela og fløytene, Odins mange instrumenter og ikke minst de tre vokalistene: Gamlevokalisten Jan Tofts lekne og dramatiske syngestil, Odins såre nærhet og sjefens trygge stemme.