Vamp har finni seg sjæl

Vamp er igjen det fintspillende fantafølget de kan være.

Det Vamp for noen år siden var et slags vokaljobbenes sosialdemokrati, et sted der alle skulle få prøve seg, framstår de fastere i fisken nå. De var ok, men nå er det bedre. Som seg hør og bør har Jan Toft 75 prosent, noe som bør være nederste grense. Mannen kan veksle mellom å være et levende dikt, en tankbåt og kaptein Jack Sparrow, gjerne i løpet av samme sang. Hvis vi ser bort fra (og det gjør vi) at han sang bøtte surt på halve «Månemann», er han akkurat det unikumet vi kjenner fra Vamps 350 år lange historie. Et «aktivum» ville det het om Vamp var et sakspapir, noe de ikke er. Vamp er, i en tid der FKH er bedre enn Viking (hvem er ikke det), Haugesunds mest formildende omstendighet (sa han bittert).

Og når Toftens lovprisning er sunget, skal vi føre i protokollen at når Sjølvesten trer fram fra felå og synger den ytterst hjertevarme og sympatiske sjømannsvisa «Skål» er det en innertier. Også Den Yngre Edda, multitalentet som i hovedsak spiller trommer, gjør en stadig bedre figur når han synger i front.

Alle på rett plass

Etter den siste stavelandske ommøbleringen i Vamp, kom det inn et solid komp, en meget habil tangentist (som holder seg myyye bak hammond-orgelet, hurra!) og to signatursterke fyrbøtere. Mitt ankepunkt mot orkesteret de siste årene har vært at de ikke har fått ut potensialet til verken nevnte Toft, eller gitarlokomotivet Bjørn Berge. Han er den eneste araberen som matcher Staveland senior i bred beinstilling, men det er først og fremst det voldsomme gitardrivet som Vamp nå endelig har klart å finne plass til. Gi den mannen en Telecaster, en bottleneck og litt spillerom, og hu hei! hvor det går over fjellet! «Amilia» og «Du», som åpner kvelden, er drevet fram av den friskeste bluesen du finner på Vestlandet (et navn fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane bare kan glemme å monopolisere. Makan! Er er ikke oksygen igjen i....uansett). 

Det er mange som må finne sin plass i dette fintspillende fantafølget fra filmfestivalbyen. Nå virker det som om det langt på vei er ordnet. Da gjenstår det å finne noen gode sanger, møblere dem godt og røske, kose, flørte, skremme og begeistre et ikke utprega ungt publikum. Det. Kan. Vamp.

De er dramatiske, morsomme, kosekosekoslige og livet og døden og havet og humlene og Tir n’a Noir og alt det der. Det finnes dem som får heilt syrå og mener dramatikken og dynamikken og hvis eg ser ein liten fuggel blir pretensiøst og litt pompøst, men de var ikke salen. Ikke har de rett heller.

Aaaaa....kkurat passe

Noen ganger flørter Vamp med grensene, men de er usedvanlig gode til den balansegangen. Når Toft lager teater av innganger, utganger og refrenger er det akkurat passe mye. Stavelands fløyter låter akkurat lenge nok til at de forsvarer importen fra Irland. Odins poetiske skiveutglidinger bak pianoet er også akkurat passe, og yin yang-balansen opprettes når Toften drar «Malaren» langs de interessante grøftekantene i Montmartre. Musikalsk feng shui der, altså.

Jeg har en høne å plukke med den fuggelsangen, fordi jeg synes (og jeg har rett) at det er noe kyllingsalatenkelt, banalt og påklistra «smiiiil!» over den, men kjernepublikummet deres, som teller cirka 3,6 millioner mennesker, elsker den, så selvsagt skal denne applaushøsteren være med.
Alt i alt i alt i alt er Vamp en sjølsikker, musikalsk masse med god grunn. Man får synge nananananananana på «Hønsablues». Kveldens friskeste er «Ba». Den fineste er nevnte «Skål» og Stavelands innledende spørsmål «E dåkke klare for litt av kvert?» er både oppsummering, suksessformel, frampeik og bakpeik i samme setning. Vi får ikke så veldig mange sanger fra det nye albumet med den makalause tittelen «Lalala», men vi får noen vrier på gamle ting og stort sett alle de sangene folk vil ha. Hele katalogen fra havet og Haraldsgata, et orkester med plass til alle, godt spill, masse variasjon, humør og innsats: Jo, da, Vamp har finni seg sjøl igjen.