Sollid av Vamp
Ga en konsert det luktet både svidd, ramsalt hav og fugl av! Vakre ballader og leken irsk-inspirert folkrock spilt av et av Norges beste liveband er en uslåelig kombinasjon.
JAN WESTBY
Gruppa fra Sildabyen Haugesund er en rugg i norsk populærmusikk og har blitt folkeeie med sin suverene miks av folkrock, visepop og reinspikka rock. Det som spesielt kjennetegner gruppa er nydelige tekster - mange skrevet av forfatteren Kolbein Falkeid, en av våre fremste samtidslyrikere. Men også Lars Saabye Christensen, Håvard Rem, Ingvar Hovland og salige Hans Børli har signert tekster.
Det er ikke mangel på konkurranse som gjør at gruppa, fra den ble etablert for 27 år siden, har kunnet plassere et halvt dusin Spellemannpriser, Prøysenprisen og nå Medaasprisen på peishylla. Med mer enn én million solgte skiver og hits som Tir n'a Noi, Månemannen, På bredden og Liten fuggel har de skrevet seg inn i norsk musikkhistorie for alltid.
Sterkt mannskap
Bandet fartøysjef Øyvind Staveland mønstrer på scenen i Folkets Hus kan vi kanskje kalle Nesten Nye Vamp etter at et par av de originale medlemmene forsvant ut til venstre for få år siden. Inn fra høyre kom den originale vokalisten, Jan I.
Toft, den glimrende bluesgitaristen og «one-man bandet» Bjørn Berge samt den stødige bassisten Kjetil Dalland, ikke kjent for å sole seg i rampelyset, men kjent for blant annet å ha spilt mye med Mari Boine. Plusser vi på junior og perkusjonist Odin (Staveland) og kompisen Lars Eirik Støle på tangenter har vi kort og godt et knippe knallsterke dekksgutter.
Minneverdig
Vamp tør å gå egne veier, synger på den nasale sosiolekten «haugesundsk» og har hamra det vampske uttrykket inn i følelsesregisteret til flere generasjoner. Om ikke alt har stor allsangfaktor, så er det definitivt nynnevennlig. Det er både noe moll-aktig og luftig, deilig våraktig over det brede repertoaret til Vampsjef Staveland & Co. Det er melankolsk og uptempo...mye følsomhet og alvor på en gang, men humoren ligger aldri veldig langt unna. Det skal selvsagt Toft ha mye kudos for. Han er sånn passe løs kanon på dekk, kledelig teatralsk, rufsete og langt mer lealaus enn de andre på scenen. Vokalautoriteten vitser, både i og mellom sangene og etablerer en kommunikasjon med publikum som ligner fasit. Om han ikke er den beste vokalisten Rogaland har fostret, så er han i kollektivet Vamp prikken over i-en og helt uunnværlig for gruppas uttrykk.
Og at kjemien mellom nestor Staveland og Toft er hjertelig tilstede er en avgjørende faktor for at også denne konserten går over i VU-historien som minneverdig. Ikke minst er Bjørn Berge oppsiktsvekkende god.
Gåsehud
At det har blitt mer elektrisk og røffere enn hva jeg kjenner til etter sporadiske lytt på radio, er jysla bra. For undertegnede er fullt øs å foretrekke framfor nedpå - sikkert i sterk kontrast til de som kom for å høre en klassisk versjon av den 25 år gamle Tir n'a noir med høy allsangfaktor og tendenser til gåsehud og tårer i øyekroken. Noe et fullsatt kulturhus selvsagt fikk. Og vakkert er det jo.
Ikke mindre nydelig er det at Vamp ser ut til å kose seg og genuint å trives på scenen foran et lydhørt, men litt avventende publikum i By1.
Etter låter fra et dusin utgivelser avslutta legendariske Vamp med Månemannen - ei låt som kan tolkes som at det går mot bedre tider, eller at en mørk tid er over. Hva kunne vel passe bedre? Og ekstranummeret? Jo, først vakre Øyentrøst før monsterhiten og hjernebarklimet Liten fuggel. Og helt til slutt et samlet band på scenekanten med a capella-låten Onkel A Capella.
Vamp kan fortjent trekke seg tilbake til green room og ha seg ei fudla.